Kjendiser og sannhet

Hvis du ikke er spesielt sportsinteressert, så leser du sikkert VG innimellom, og enten eller så har du sikkert fått med deg at Anders Myhrvold ble slått ned rett før julaften, og endte opp med et kraniebrudd. I følge seg selv ble han utsatt for blind vold, og han er «…glad han er i live. Det er små marginer når det gjelder sånne ting.»
Sant nok, man skal prise seg lykkelig over at det faktisk går så bra når man først blir utsatt for noe slikt, og det er forferdelig at det skjer enten det er Anders Myhrvold eller hvem som helst andre som utsettes for det.
Men det er ikke det jeg reagerer på. I dag kom jeg nemlig over denne artikkelen på Dagbladet sine nettsider. I forbindelse med at noen kompiser av han som påførte kraniebruddet har gått ut i avisen og sagt at Herr Myhrvold både provoserte i forkant og slo først. uttaler offeret følgende etter å ha bedyret at han ikke er typen som ypper til bråk:
«Folk som kjenner meg, vet at jeg ikke finnes bråkete. Jeg er ikke noen hissigpropp på byen»
Yeah, right!!
Nå skal ikke jeg skryte på meg å kjenne Anders Myhrvold så veldig godt, men så lenge har vi bodd i samme by og frekventert de samme utestedene, at jeg med sikkerhet kan si at dette ikke er sant.
Mulig jeg bør ha dårlig samvittighet for det, men jeg må bare si at dette får meg til å tenke mitt om hva som egentlig skjedde den kvelden.
Kjekt å være kjendis..

Read Full Post »

Hvorfor forteller ingen sannheten?

Som et haleheng til forrige post hvor jeg igjen må ta opp det faktum at ingen forteller deg sannheten om de viktige tingene i livet, så er jeg nødt til å poste det aller første blogginnlegget jeg skrev en gang til. Det er fra begynnelsen av februar da striden rundt karikaturene av Muhammed på gikk for fullt. Jeg var nybakt mor, sliten som en gammel prostituert i Strandgaten og full av hormoner..
Ikke misforstå, jeg prøver ikke å få noen til å la være å få barn, men i lys av at jeg har et par venninner som tenker på å gå til anskaffelse av barn, så syns jeg det er på sin plass at iallefall jeg forteller sannheten om en ting, nemlig det å være gravid.

So here it goes..

Hvorfor forteller ingen sannheten?

Noen tror sikkert at jeg skal skrive om karikaturer, profeter, drapstrusler, ytringsfrihet og andre ting som florerer i media for tiden, men jeg har faktisk viktigere ting å tenke på om dagen. Jeg har nemlig fått en liten sønn som nå har blitt hele tre uker gammel, og når jeg tenker tilbake på gravidteten er det en ting som slår meg.
Hvorfor fortalte ingen meg sannheten??
Jeg vet ikke hvor mye akkurat du vet om dette temaet, men blant de hunkjønn jeg kjenner så er gjennomgangstonen at det er så fantastisk og flott og koselig å være gravid, og det er bare å glede seg.

La meg bare gjøre en ting klart med det samme. Det er IKKE koselig å være gravid. Det er IKKE koselige å være gravid, o gjeg kan ikke få sagt det mange nok ganger. Det er IKKE koselig å være gravid, og dette kommer fra en som har hatt en svangerskap så godt som fritt for plager.
Joda, jeg var vel litt kvalm i halvannen uke, og jeg var fryktelig trøtt og sliten en stund. Jeg hadde leggkramper et par netter også.. Tror faktisk jeg til og med hadde litt vann i kroppen den siste uken, men ellers var det ingenting.
Når sant skal sies hadde jeg også en virkelig ukoselig bekkenløsning, men det er ikke av betydning i denne saken, for den har ikke noe med det jeg snakker om å gjøre.

Men tilbake til poenget mitt.
På tross av et veldig greit svangerskap så var det som nevnt ikke særlig koselig. Selvfølgelig er det fantastisk å kjenne at man har et liv inne i sin egen mage når man kommer dithen at det er mulig å kjenne det. Det er bare det at den følelsen så langt der i fra veier opp for alle de andre tingene. De tingene som ingen fortalte meg om i forkant.
Og mitt spørsmål blir da:
Hvorfor er det ingen som forteller om disse viktige tingene?
Som at det er helt normalt å plutselig begynne å blø neseblod der man står og lar bølgene skylle over seg i et deilig varmt Middelhav. Eller at ens egen kroppslukt erstattes av en ny og merkelig en, som man bare kjenner så ekstra godt fordi man får en ekstremt skjerpet luktesans.
At man en dag i september, flere måneder før termin, plutselig våkner med pupper som lekker. Og de slutter ikke med det igjen for å si det sånn.
At man sover dårligere og dårligere om nettene etter vært som termin nærmer seg, og at man får færre og færre sovestillinger å velge i mellom. Til slutt ender man opp med å ligge på siden hele natten. På den samme siden, for det å snu seg blir etter vært en operasjon på linje med å redde en strandet hval, og da er det lettere å prøve å ignorere at man har ligget så lenge i samme stilling at hele den ene siden sover og prikker irriterende mye.
Og en siste ting..
Hvorfor fortalte ingen meg at man ikke nødvendigvis mister litt av sexlysten etter vært? For det er faktisk ganske frustrerende og overraskende oppleve det motsatte. At den bare blir større og større, at den voker i takt med den kroppen som man etter vært ikke orker å rulle rundt i sengen. Hvis man da har valgt å legge seg på den siden som gjør at man vender ut fra mannen sin (og det gjør man gjerne hvis man har en mann som sover ufattelig tungt og snorker deretter) så ligger man der da. Alene, med denne lysten som iallefall ikke skulle bli større når man hadde noen få uker igjen til termin.

Jeg kunne i grunnen bare fortsatt i det uendelige, men jeg tror at poenget mitt har kommet greit frem.
Så jeg vil bare understreke det atter en gang.
Å være gravid er langt der i fra nødt til å være koselig, og jeg ser på det som en plikt og et ansvar å formidle det videre til alle som måtte tenke tanken på å hoppe ut i det for første gang.
Jada, jeg vet at alle svangerskap er forskjellige, men hvorfor hører jeg aldri noe om de negative tingene? Er det forbudt å snakke om det?

Mulig det å være gravid blir koselig for nettopp deg, men det jeg prøver å si er at det ikke er noen selvfølgelig. Ikke forvent at det skal skje bare fordi alle andre påstår det. Jeg er sikker på at minst tre av dem lyver..

Read Full Post »