Sykehushelvete

Jeg har aldri vært særlig god på å ligge på sykehus, og derfor har jeg også prøvd å unngå dette i størst mulig grad. Og de gangene jeg ikke har kunnet komme utenom, har jeg sørget for å pådra meg noe som kvalifiserer til isolat og enkeltrom med alle de fordeler det fører med seg.
Mitt siste sykehusopphold ble avsluttet i går.
Riktignok var det rekordkort ut i fra inngrep, men ikke desto mindre slitsomt og uutholdelig av grunner vi skal komme nærmere inn på.

Beliggenhet. Når man lager et spesialistsykehus som tar seg av plager som rygg og knær -d.v.s. plager som man ofte trenger tid til å komme seg helt av- bør det ligge litt mer sentralt enn Hagavik. Hagavik ligger sånn cirka midt i skogen, forbi Os, uten naboer, uten kabel-tv, uten trådløst nettverk, og nærmest uten mobildekning. Sikkert fint for gamlinger som trenger ro og fred, men et helvete for meg som trenger noe å gjøre.

Når man gjennomgår en stor operasjon kan man få noen plager i etterkant. Man kan få feber, kvalme, smerter, eller bare føle seg litt sånn generelt tufs. Her tenker jeg at fokus betyr alt. Fokuserer man på at man er frisk og fin så blir man frisk og fin, det er bare det at når man må dele rom med et gammel skall av en kjærring som bare klager og syter hele døgnet så blir det ikke så lett å holde fokus lenger. Selv når hun sov stønnet og peste hun så mye at det ikke var mulig å konsentrere seg om å lese en gang. Og hørte hun at jeg rørte på meg bak forhenget så begynte hun forfra om alle sykdommene og operasjonene både hun og unger og barnebarn hadde hatt og skulle ha, før hun benyttet sjansen til å fortelle meg at hun også hadde følt seg bra etter sin første operasjon, men så gikk det bare nedover. La meg si det sånn. Jeg våknet etter operasjonen uten smerter eller andre plager av noe slag, men etter en dag med henne følte jeg meg så elendig at jeg måtte flytte ut på et kontor for å få fred.

Å komme seg etter en operasjon krever krefter, og det får man av mat.
Av mat man liker og spiser.
Ikke av kålruletter og wienerschnitzler og kjipamat som man egentlig er i tvil om kan spises i det hele tatt når man får det servert. LUrer på når «generasjonsskiftet» innen sykehusmaten skal komme. Jeg kan aldri tenke meg at dette vil være bra nok om noen år når våre foreldre blir oldiser og legges inn med brukne lårhalser og dårlige hofter.

Som dere kanskje skjønner har dette sykehusoppholdet ikke vært særlig positivt for meg, og derfor var jeg overlykkelig da jeg fikk reise hjem etter bare to netter. Altfor tidlig i følge noen, men jeg kan vel like gjerne ligge her på min egen sofa -i ro og fred- å komme meg, som å ligge der oppe å irritere meg grønn og syk.

Enerom og trådløst nettverk til alle!!