Lykken er en svart søppelsekk

Sommeren har definitivt kommet til Bergen, med sol, varme og fønvind som bare skal nytes til fulle så lenge det er der.
I dag var det 13 varmegrader i skyggen allerede da jeg sto opp, og som dere vet står jeg opp ganske så tidlig, så det er bra. Men sommer betyr også en annen ting, nemlig at solen står opp tidligere og tidligere. Og jo tidligere solen står opp, jo tidligere står Lillegutt opp. Sol og lys er nemlig det samme som at det er morgen for han, uansett om klokken er 04 eller 11.
Den siste uken har han våknet 04, og han har insistert på at det er morgen og tid for å stå opp. «Lys», «lys», «lys» roper hver gang jeg har kommet søvndrukken inn på soverommet hans og påstått at han må sove lenger fordi det fremdeles er natt. Så på søndag gikk vi til det skrittet å tape opp svarte søppelsekker på vinduene hans, under persiennene, og jammen blir det mørkt. Det hadde en viss effekt i forrige sommer og var derfor definitivt verdt å prøve, og de to siste nettene har han sovet «helt til» 0530.
Tidlig ja, men for en forskjell fra 04.
Utrolig hvor lite kravstor man blir etter vært 😀

En annen fordel med at det er så mørkt i rommet er at Lillegutt ikke lenger ser detaljene på leketeppet sitt. Han har et leketeppe nedenfor sengen, et slikt med bilveier og sånn på. Og på det teppet er det en rundkjøring med en grønn liten lunge i midten. Og morningen når Lillegutt våkner og tror det er dag, står han i sengen og roper for at vi skal hente han, og når han får øye på denne rundkjøringen i det halvmørke rommet braker det løs.
«Øye» skriker han, nærmest hysterisk.
«Øye!!!!»
Det høres nesten ut som om han er livredd, for han gir seg ikke før vi tar han fysisk ut av rommet og trøster han.
Enten har gutten klarsyn og skjønner noe vi ikke skjønner, eller så er han rett og slett bare paranoid. Det viktigste er at med svarte søppelsekker på vinduene ser han ikke «øyet» lenger, og vi får sove i fred.

Men ingen fordeler uten ulemper, og en av dem er at det blir så mørkt på rommet at Lillegutt skaper seg litt om kvelden når han legges. Til vanlig legger han seg rett ned og ligger og skravler eller synger til han sovner, men nå er det så mørkt at han er nødt til å skrike ut sin misnøye med å bli forlatt i mørket. Det tar ikke så lang tid før han roer seg, men selve prosessen minner unektelig mye om fjordårets sommer da han skrek atskillig mer p.g.a. kolikk og magesmerter.
Han skrek og skrek og skrek og skrek.
Illskrek, og jeg følte at folk stoppet utenfor huset vårt og stirret.
«Jasså ja. Hør som den ungen skriker, stakkars.
Er det noen som plager han kanskje?
Også har de svarte søppelsekker på vinduene også, hmmm..
Ja, vi kan vel bare tenke oss hva som foregår der inne.»
Til tider hadde jeg bare lyst til å åpne et vindu å rope:
«Ta det med ro, barnevernet er til stede»
Men jeg var for trøtt..

Huff, jeg grøsser ved tanken på den den tiden, og er glad det er forbi, mens jeg takker vår skaper for svarte søppelsekker, og håper at jeg snart skal få oppleve å få åtte timers sammenhengende søvn igjen.