Lillegutt og jeg har vært på middag hos en venninne og hennes datter i dag.
Utrolig gull å bli invitert på middag på en fredag. Komme rett fra jobben og få servert de deiligste pannekaker med hjemmelagd syltetøy er noe jeg skulle ønske skjedde litt oftere 
)
Akkurat denne venninnen bor i et stort hus som de pusser opp fra grunnen av innvendig, og jeg beundrer dem for å orke å leve i noe som delvis minner om en byggeplass.
Stuen er noenlunde ferdig, og samme med den delen av kjøkkenet vi spiste på. Lyst og fint med store vinduer, romantisk stil og en varm & koselig atmosfære.
Men det tåler jeg tydeligvis ikke.
For da jeg satt ved det store middagsbordet og åt pannekaker med hjemmelagd syltetøy .. med markblomster på bordet og en fantastisk utsikt over vannet, da begynte undertegnede faktisk å sippe. Helt uten forvarsel.
Fordi det minte meg om Fredrikstad, om et gammelt trehus, om en eplehage med mange løpende og leende barn i, om et skikkelig ordinært A4-liv. Ikke spør…
Jeg kan ikke si noe annet enn at det er nødt til å være troppeforflytning på gang igjen.
En massiv forflytning av hormontroppene, for dette er ikke den første runden jeg har vært i gjennom de siste to dagene.
Hver gang jeg ser Trygg Vestas reklame .. du vet den hvor de sier at de ikke kan forsikre deg mot kjærlighetssorg, men at de er tilgjengelige 24 timer i døgnet når det gjelder alt annet .. da begynner jeg også å sippe. Som en unge.
Og for ikke å glemme forelskede par på sykkel. De hvor gutten sykler og jenten sitter bak på baggasjebrettet og holder han forsiktig rundt livet. Du tror kanskje ikke at det er så mange av dem lenger, med tanke på at de fleste sykler kommer uten baggasjebrett, men det er det. Iallefall her jeg bor, og hver eneste gang jeg ser dem setter jeg i gang igjen.
Håpløst..
Jeg vurderer seriøst å stenge meg inne på badet de neste dagene.
Er det noen som kan komme for å passe på Lillegutt?
Søte du.. høres ut som “one of these days”:( Har ikke så mye annet råd enn å si; la det strømme på, for før eller siden er det sikkert tomt..og det er utrolig forløsende (og kanskje helende?) å gråte. Det må bare til i disse hormontider. Er nok helt sikkert endel ting som ikke er fordøyd eller glemt, mange minner.. som bare må få sitt utløp tror du ikke? Nei tillat deg selv å ikke alltid være den sterke. Er jammen ikke rart man tenker på kjærligheten, det som er og det som var, når man ser ting som minner en om gamletider. Opplevelsen er kanskej sår og vondt, men jeg tror på å gråte.. få det ut..
Stoooor klem
Og bare sendt lille gutt til meg du;)
Kjipt…
Og det var det lille fornuftige jeg fikk sagt.. Men jeg skjønner mer enn jeg får sagt.. 
Men jeg kan gjerne ta lillegutt ei uke!
Dyrepark, palmekyst, lekeland… 
Hvis det er hormoner er tårer eneste virksomme medisin!
I hver tåre er det tusenvis av stresshormoner…. alt ettersom hva kroppen har for mye av….så gråt det ut! Det er sunt!