Jeg elsker å kjøre bil.
Selve kjøringen, farten, musikken jeg kan høre på og ikke minst gaule til uten at noen føler seg støtt eller ille berørt 
Jeg elsker kort sagt alt ved det å kjøre bil.
Rent bortsett fra de som befinner seg rundt bilen min, enten de kjører, sykler eller går.
I dag for eksempel.
På vei til et av mine utallige møter, endte jeg opp på en vei av den litt smalere typen. Akkurat så bred at to stasjonsvogner kan passere hverandre dersom farten er lav og sjåførene vet hva de driver med. Sånn som meg 
I dag møtte jeg en mann på denne veien.
En gående mann av eldre årgang som var ute og luftet puddelen sin.
Jeg så han på god avstand, og siden han gikk på venstre side av veien la jeg meg godt ut på høyre side.
I deg jeg nærmer meg mannen, i svært sakte tempo ettersom det er 30-sone på stedet, begynner han å skjene ut i veien. Lenger og lenger ut, og i det jeg møter han står han midt foran panseret mitt.
Midt foran panseret mitt, på høyre side av veien, mens han glor på meg i gjennom frontruten.
Og der blir han stående, som om han insisterer på at jeg må slippe han frem.
Han er jo tross alt en stakkars gammel gående mann på tur med den lille hunden sin, i området hvor han sikkert har bodd hele livet. Også kommer jeg med den store bråkete touranen og bare sprenger meg frem på veien hans, helt uten å ta hensyn til noe eller noen.
Det er det han tenker der han står, det er jeg banna bein helt sikker på.
Siden jeg har et møte å rekke ender det med at jeg må vrenge den store bilen min over til venstre side av veien for å komme videre. Fresende kommer jeg meg forbi han, og i speilet ser jeg at han slentrer fornøyd videre nedover veien.
Jeg kan banne på at han hadde et seierssmil rundt munnen også.
Grrr..
