Aggro-Lenemors morgen

I dag var det brudd i morgenrutinene hjemme hos oss.
Til vanlig stikker Mannen rett etter 0615 en gang, også har Lillegutt og jeg nærmere en time hvor vi kan kose oss og gjøre oss ferdig til å starte dagen.
I dag var det som nevnt nytt opplegg. Mannen skulle være hjemme sammen med oss for å avlaste ryggen min, for så å kjøre med oss til dagmamma slik at han kunne løfte Lillegutt inn og ut av bilen. Deretter skulle jeg kjøre Mannen på jobben innenfor bygrensen for så å kjøre tilbake hit til min egen jobb.
Så da ser noen for seg en herlig og rolig morgen, men ikke i dette huset nei.

En ting skal du ha klinkende klart for deg, og det er at jeg er skikkelig morgengretten.
Jeg vil helst ikke se noen andre mennesker, og ting ellers bør gå på skinner for å unngå en gryende eksplosjon.
Dette gjelder selvfølgelig ikke Lillegutt som hadde med seg egen superlang lunte til å koble på meg da han ble født. En stund der trodde jeg at den var uendelig lang, men på søndag skjønte jeg at det ikke er tilfelle. En helt annen historie for øvrig..
Mannen må dessverre ta til takke med den lunten jeg har opprinnelig, og den er ikke nødvendigvis av de lengste.
I morgens begynte det bra. Til vanlig kan det var være litt stressende å få gjort alt, og spesielt hvis Lillegutt er i det humøret hvor han bare skal henge i beinet mitt mens han surver. Men ikke i dag. Vi hadde god tid og kunne dra oss litt i sengen når Lillegutt vekket oss rett etter 05.
Så deilig tenkte jeg. Ikke behøver jeg å stresse på badet, og jeg kan få både redd opp sengene og ryddet på kjøkkenet før vi går, så kommer vi i alle fall hjem til et koselig hus.
Men hvem tror du som nærmest løper ut av huset 0740?
Lettere svett og med null oversikt over hva vi har med oss, med en voksende irritasjon i det sakte går opp for oss at det er grisekaldt ute og at vi derfor må skrape bilen.
Oss ja..
Og da i og med at jeg da var rimelig irritert allerede så var det en noe amper stemning i fremsete da vi satte kursen mot dagmamma. For ikke å snakke om da Lillegutt var avlevert og jeg havnet i morgenrushet på vei innover til byen.
Stakkars Mannen..
Eller ikke, for hvis han bare kunne tenke LITT selv og være LITT effektiv så hadde dette gått helt fint det. Iallefall hadde mitt sinne ikke gått utover han, men heller alle de idiotene av noen kjærringkjørere som ikke kan oppføre seg på en tre-firefelts motorvei.

Men da jeg hadde satt av Mannen og var på vei oppover igjen, og det er egentlig nå jeg komme til hele poenget med dette innlegget, så kjørte jeg mot rushet og hadde betraktelig mindre selskap på veien.
Så der ligger jeg i feltet mitt, i 110 med U2 på anlegget, og jeg kjenner at aggresjonen bare senker seg sakte og blir helt borte.
Det er ingenting som er så deilig å kjøre fort.
Iallefall ikke så mange ting.
Jeg elsker veiene på østlandet