Lillegutt er i ferd med å bli skikkelig bergenser. For hver dag som går renner det ut nye bergenske gloser, og det er utrolig merkelig for meg som mamma å høre at han snakker en annen dialekt enn meg selv. Det er på en måte noe som ikke stemmer bare. Det er helt feil!
Men en ting er verre, og det er å høre sin lille sønn på halvannet år gå rundt å synge på denne sangen som noen -og de fortjener en tilsnakk- i barnehagen har lært han.
DET er feil det.
Så nå blir utfordringen.
Hvordan forklare han at dette må han bare glemme?
At dette kun vil påføre han smerte ettersom det er opplest og vedtatt at Brann alltid knekker som et strå i motvind når det virkelig gjelder.
Og at alle de supporterne som sitter på puben og påberoper seg å være Bergens stolthet, egentlig blir sett på som det stikk motsatte av alle andre i byen her 
Ja, ja..det er godt vi er på flyttefot, og i mellomtiden får hans fadder M -som en fotballglad mamma var lur nok til å utpeke, nettopp for å slippe å gå på stadion selv- supplere med supportersanger 
Kjære Lenemor, her må jeg reagere.
Å være Brannsupporter er noe av det mest ekstreme som finnes, med følelser som veksler mellom vill glede og dyp depresjon. Ingen andre fotballag i dette landet kan tilby sine supportere slike opplevelser som Brann kan; og hvem trenger narkotika når man kan oppleve en herlig fotballkamp med supportersanger, oppturer og nedturer?
Nå er jeg kanskje litt upartisk, siden jeg er sesongkortinnehaver og svært opptatt av klubben. Men jeg vil nok våge påstanden at dersom din håpefulle skal velge et lag å støtte, da vil nok Brann være det beste alternativ. Ingen andre klubber eller byer i Norge har det samme engasjementet som Brann og Bergen.
Og bare vent; i år BLIR det gull, og da koker denne byen over!
Merk mine ord!
Ekte lidenskap har et navn – Brann!
(Jeg vil beklage hvis mitt innlegg virker en smule patriotisk, men sånn er det bare! Og jeg vil gjerne vite hvilken barnehage dette dreier seg om; jeg vil reservere plass!!)
Jada, det blir gull i år.. også
Vi snakkes på slutten av sesongen, jeg kan komme over med noen røde pølser for å trøste deg jeg.
Men fra spøk til alvor, Lillegutt skal få holde med hvilket lag som helst han. Det viktigste er at han er opptatt av noe.
Og jeg skal følge han opp, for det er det mammaer gjør
Akkurat slik som mammaer vil beskytte barna sine fra smerte.
Jeg har holdt med Liverpool på begynnelsen av 90-tallet, jeg VET hva lidelse er, og jeg ønsker ikke det for min sønn
Lidenskap og patriotisme er alltid velkomnme i denne bloggen
Eg kan trøste deg med at eg (med ein far som er branntilhenger) valde Rosenborg- songen som min fyste song i heile verda.
No kunne eg ikkje bydd meg mindre om Rosenborg.
Og no tippar eg at ho eg bur med får hjarteslag eller noko, Brannsongen frå rommet mitt liksom. ha ha;P
For ja, eg bryr meg ikkje om DEI heller, eg.
[...] begynte allerede om morningen. Lillegutt og jeg pleier jo å høre på Brann-sangen Den 12.mann med jevne mellomrom. “Mamma, jeg vil høre Brann-sangen” sier Lillegutt da, også må [...]