Advarsel: inneholder sterke scener!

Da jeg reiste hjem fra sykehuset forrige torsdag, sa de til meg at jeg måtte vente med å dusje til jeg følte meg klar. Klar for å stå så lenge som er nødvendig for å gjennomføre en dusj, men da kjenner de ikke meg.
Jeg dusjer på godt under fem minutter. Fire også, for hvor lang tid tar det å vaske et kort hår som vedlikeholdes hygienisk stort sett hver dag, og en kropp uten de helt store bulker å jobbe seg rundt?
Så etter å ha levd med den berømmelige Hagavik-sveisen i fem døgn hoppet jeg like godt i det, og tok en lang dusj. Minst dobbelt så lang som jeg pleier, og ingen problemer.
Etterpå måtte mannen skifte kompress på snittet, og det var da problemene startet.
For sykehuset hadde glemt å nevne noe helt elementært. Nemlig viktigheten av å vente med å dusje til man er mentalt klar for å skifte kompress.
Og det var jeg definitivt ikke..
Ikke det at jeg så noe som helst, snittet befinner seg jo nederst på korsryggen, men da Mannen fjernet det gamle kompresset ble det brått så utrolig klart for meg hva jeg hadde vært i gjennom!
At noen har skjært i meg, brettet muskulaturen til side, spikket på ryggraden.. langt inni kroppen min!!
Også besvimte jeg.

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om at dette kunne skje, eller er jeg den første i verden som besvimer av å bli skiftet kompress på?
Nå har jeg uansett ingen planer om å dusje igjen før alt er grodd, så hvis noen hadde tenkt til å ta turen innom vil jeg råde dere til å vente til etter jeg har vært på kontroll i midten av september