For et par uker siden ble mobiltelefonen min utsatt for en aldri så liten ulykke, noe som igjen -takket være udugelig ansatte på Elkjøp- førte til at jeg satt der helt uten et eneste telefonnummer eller annen viktig data. Jeg er avhengig av kalenderen på telefonen for å huske ting skjønner du.
Det som skjedde var at en eller annen elendig sjåfør klarte å kjøre over den og regelrett knuse den. Jeg mener, det må jo være mulig å bruke refleksene til å svinge unna når man ser noe ligge foran seg i veibanen! Selv på motorveien..
Men nok om det, grunnen til at telefonen min havnet på motorveien i første omgang var som følger:
Det var lørdag, fint vært og vi skulle i bursdag, så jeg hadde tatt på meg skjørt som selvfølgelig ikke har lommer. Ingen stilige skjørt har lommer, hvis noen skulle lure på det.
Lillegutt skulle være med, og etter at Mannen hadde satt han i bilen skulle jeg feste han. Det er min jobb å feste Lillegutt forsvarlig i stolen ettersom Mannen og jeg har en bitteliten ulikhet i oppfatningen av hvor stramt han skal festes. Stramt er bra så lenge Lillegutt kan puste og røre på armer og ben. Ok?
Jeg hadde ikke veske, så jeg la mobilen min på taket mens jeg utførte oppgaven, også satte jeg meg inn i bilen. Først da vi nærmet oss og jeg skulle ringe bursdagsbarnet for å få noen detaljer, så oppdaget jeg at telefonen var borte. Jeg skjønte jo med en gang hva som skjedde, jeg er jo ikke dum, og Mannen foreslo at vi kjørte tilbake siden den sikkert hadde falt av i første sving.
Men det hadde den ikke.
Mannen kjører nemlig så fint og trygt han, så telefonen hadde ligget på taket ganske lenge. Helt til motorveien faktisk, og der hadde den føket av i en slakk sving. Og der lå den ennå, knust..
Men det jeg egentlig skulle skrive om var denne reportasjen som jeg leste om på VG i dag.
At en av tre småbarnsforeldre IKKE sikrer barna sine i bilen på korte turer!!!
Altså, selv ikke den verste ammetåken og 17 måneder uten særlig søvn i det hele tatt kan få meg til å la være å sikre Lillegutt i bilen.
Hva slags foreldre snakker vi om her?
En av tre er jo ganske mange, så jeg jeg kjenner jo mest sannsynlig noen av dem!
Kanskje er jeg naiv, men dette trodde jeg faktisk ikke.
En ting er at jeg selv var usikret i bilen da jeg var liten, både på korte og lange turer, for vi hadde ikke sikkerhetsbelter bak i bilen. Vi hadde ikke seter en gang, så jeg lå på madrass bak i hiace´n, og det var helt konge, men i dag??
Jeg kommer alltid til å sikre Lillegutt i bilen, enten vi skal på butikken eller over fjellet.
Akkurat slik som jeg minner Mannen på å ta på seg sikkerhetsbeltet hvis han av en eller annen grunn glemmer det. De er tross alt det kjæreste jeg har.
Om jeg så skal strø motorveien full av mobilen..
Uff! Angst! Panikk!
Og nå kommer jeg rett fra Verdens Verste Kjøretime (nei, jeg har ikke drept eller kjørt på noe eller noen..ennå) og er egentlig ganske lykkelig for at de ikke slipper sånne som meg ut på veiene uten tilsyn. Men hjelp, sikring er jo alfa og omega… Grøss!
Stakkars mobilen. Og deg også, det er ikke rent lite mobilen hjelper til med nå til dags.
Og jeg ble litt rystet over at en av tre ikke sikrer ungene sine bedre – jeg begriper ikke at samvittiget/moral/kjærlighet lar dem gjøre det.
No for tida finnast det faktisk nedlastingsbare program for dataen som kan sikkerhetskopiere innhaldet på mobiltelefonen, sånn i tilfelle.
For meg, som legger mobilen i glas vatn, detter ned frå murar med mobilen i tusen knas og som får mobilen treft av lynet, så lønnar det seg å sikkerhetskopiere den av og til.
Berre tipsar om det
Et veldig bra tips takk.. bare så synd pc´n min har gått til helvete i mellomtiden